Sambafotball

I går var vi på fotballkamp, Brasil- Chile. Varma opp med skjerf rundt hodet, "Ja, vi elsker" og norske barnesanger, så ble rimelig bra stemning etterhvert.

 Så vidt vi kom oss i inn på stadion fordi det var noe tull med Visa- kortet, men med litt flaks og blondt hår så ordna det seg. Da vi endelig kom inn fant vi ut at vi hadde gått inn feil inngang, og mr. grumpy nektet å slippe oss inn den rette. Stadion kokte, og vi så for oss å måtte tilbringe kampen bak alle andre, uten plasser. Men bare det ville vært bra nok, for stemningen var overveldende. Det høres kanskje klisje ut, men stemningen før kampen var helt ubeskrivelig. Sorry, men dere kommer ikke til å forstå det uten å ha vært der selv. Men uansett, vi greide etterhvert å snike oss inn den riktige veien og satte oss akkurat idet nasjonalsangene begynte. Ganske lettet da ja. Kampen var bra, tror aldri jeg har opplevd en kamp gå så fort før. Mistenker egentlig at de glemte den ene omgangen. Det største dramaet foregikk på tribunen, med banning, diverse tegnspråk, heiing og bølgen ørten ganger. Gode gamle Nilmar, trofast som alltid, scoret hat trick (for å sitere tv2- sporten), og Brasil er VM- klar. Sjokk det lissom. 

Chilenerne stakkars, tok tapet med godt mot, men ble likevel ekskortert bort med dusenvis av militærgutter med skumle køller. Jeg og Mia presterte til og med å få egen chilensk fanklubb som stoppet opp, sang til oss og tok bilder. Vi ble ca. like røde som draktene deres. 

Og så fra sambafotball til samba. På tirsdag var vi i gamlebyen Pelorinho, spiste middag, drakk caipirinhas og dansa til krampa (les svetten) tok oss. Nok en gang må jeg bruke ordet ubeskrivelig, men jeg må bare prøve å beskrive likevel. Det er uten tvil det mest eksotiske jeg har opplevd, og jeg kan lett tilbringe resten av tirsdagene som er igjen der( det er på tirsdager det skjer nemlig). Det var som en tog som slynget seg gjennom gatene, med trommeslagere forrest og dansere etter. Tromminga var så høy at det føltes som om både sneglehuset og ambolten var på vei ut, men det var verdt det! Jeg hadde konstant frysninger og nøt hvert et sekund, skulle ønske det var tirsdag hver dag;p Jeg har jo ikke peiling på samba, men heldigvis var det noen frivillige som dansa helt framme, slik at alle skulle gjøre det samme som dem. Flaks der gitt. 

Vi forsov oss selvfølgelig til sandvolleyballen dagen etter, og det var rett etter at volleyballtrener Peter hadde hinta frampå om at han mislikte forsentkomming. 

Ellers kan jeg fortelle at jeg liker beachvolley enda mer enn sist, har blitt solbrent og gleder meg til helg. Har ikke så store planer egentlig, einast gay- parade på søndag(Y).