Amazônia brasileira

Turen til Amazonas var bare helt fantastisk. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg på forhånd, men det var ti ganger bedre enn det. Det er fullt mulig du driter i å høre alle detaljene, but I dont care. Du får dem likevel:)

Kom til Manaus, som er den eneste store byen i Amazonas, sent torsdag kveld. Ganske rart egentlig, en by på ca. 2 millioner midt inni jungelen. Og jeg som trodde Amazonas kun bestod av små landsbyer uten strøm og biler, med folk uten klær og maling i ansiktet. Jaja, så feil kan man ta. Manaus var en helt vanlig storby. Bare mye styggere. 

Dag 1

Ble hentet på hotellet av guiden vår Moreno. Han kom vel en time elns for seint, men man kan vel ikke vente seg så mye mer her i Brasil. Satt sammen med Carlos og Rose fra São Paulo på bussen, og Carlos overvurderte meg kraftig og prata hull i hodet på meg, på portugisisk. Jeg smilte når han smilte, lo når han lo, og prøvde å plukke opp noen ord. Men hjernekapasiteten min svikta etter hvert, og jeg sovna av utmattelse. Carlos tok bilde av meg da jeg sov. Artig det. 

Etter ca. 2 timer med ferge og minibuss kom vi fram til Anavilhanas Jungle Lodge der vi skulle bo. Det var langt inni jungelen, med skog og elv som eneste naboer. Standarden var mye bedre enn vi hadde turt å håpe på, med fine rom, nydelig mat og verdens kuleste guider. Yndlingsguiden vår Silvio, født og oppvokst i jungelen, hadde 24 søsken som alle var lagd i ei hengekøye. Respekt. 

Etter lunsj var det klart for fisketur etter pirajaer. Brukte fiskestenger lagd av bambus, med blodig kjøtt som agn. Var ganske koselig, med delfiner som svømte i bakgrunnen, og heldigvis reddet Hege stoltheten vår ved å være eneste nordmann med piraja på kroken. Gleder meg til jeg skal ta med Meldalsholmens Forente Fiskere på ekskursjon dit. 

Etter middag dro vi på båttur på jakt etter kaymans ( les alligator). Det var bekmørkt, med Silvios lommelykt som eneste lyskilde. Og når jeg sier bekmørkt, så mener jeg virkelig at det var helt svart. Ingen elektriske lys av noen slag, så stjernene fikk hele himmelen for seg selv. Aldri sett så mange stjerner før. Det var så vakkert at jeg bare lente meg tilbake og ble sittende å måpe. Målet med turen var å fange en kayman og ta den med opp i båten slik at vi kunne få se. Første forsøk gikk ganske galt, og jeg var veldig redd. De hadde den nesten oppi båten, men det hele endte med at kaymanen beit Vermelho ( den andre guiden vår) i skuldra, de glapp den og de lo. Må være sånn der syk Amazonas- humor som jeg ikke forstår meg på. Men neste gang gikk det mye bedre. Silvio bare stakk handa nedi vannet og vips tar han opp en liten kayman. Først fortalte han en liten solskinnshistorie om en gruppe spanjoler som hadde vært på en lignende tur. De skulle holde den, de glapp den, og plutselig var det 14 spanjoler i elva og en kayman i båten. Så spurte Silvio om vi ville holde den. Vi var pissredde, men måtte jo nesten bare holde den likevel. Og vi kom tørre fra det!

På vei tilbake til hotellet oppdaga guidene våre en liten kobraslange i et tre. De lyste opp som små barn på julaften, hoppa på land og fikk den ned fra treet og opp i båten. Vi satt der og banna og rista på hodet over hvor gale de var, mens de lo og koste seg. Og jo reddere vi var, jo morsommere hadde de det. Nok en gang den rare jungelhumoren. Men jeg skal ikke klage, turen var spennende til tusen! 

Da vi kom hjem var vi dødstrøtte, og akkurat da skulle det selvfølgelig være hele 3 kakerlakker på rommet vårt. TEXAS. Etter at vi hadde vekt hele leiren med hylene våre og brukt opp halve myggsprayen fikk de omsider ut to av dem, mens den siste fremdeles lå gjemt i kofferten da vi la oss. Det var ganske heftig kost, for å sitere Kristina Øien Sæverud i senga ved siden av meg.

Dag 2

Båttur for å bli kjent med området. Vi bodde ved elva Rio Negro, som er en sideelv til Amazonaselva. Det er nasjonalpark der, så vi hadde egentlig ikke lov til å gå på land. Men som guiden vår sa, det er ingen som sjekker, så vi gjorde det likevel. Haha, sånn er det i Brasil. 

Etter lunsj dro vi til en slags slangepark. Det var en brasiliansk par som fostret opp slanger for å tjene gode penger. Slanger er nemlig ufattelig dyre. Nok en gang var jeg VELDIG redd, og jeg kjente svetten piple med en gang jeg rørte slangene. Hjalp ikke mye på redselen da vi fikk høre at de kunne bite hvis vi holdte dem feil. Heldigvis holdt jeg dem riktig, og gikk derifra overlykkelig over at jeg turte. Mia var forresten en råtass med slangene. Skulle trodd hun var født med en slange rundt halsen, og mens vi andre skalv av frykt, gliste hun av fryd. RaringJ På vei hjem gikk vi forbi et edderkopphi (hvis det går an å kalle det det?), og guiden vår Vermelho lokket ut den største og mest hårete edderkoppen jeg noen gang har sett. Jeg lover å aldri bli redd norske edderkopper igjen. Pinky promise! Vermelho fortalte at han hadde to edderkopper hjemme hos seg, som han rett og slett hadde plukket med seg fra jungelen. Ikke rart han var ungkar...

Dag 3

Pil –og buekonkurranse! Jeg vant, og har offisielt byttet navn til Robina HoodJ

Tiden fram til neste aktivitet slo vi i hjel ved bassenget, som forresten hadde utsikt ut over elva. Ikke akkurat stygt der heller.

 

Etter lunsj skulle vi til en landsby og bade med ville, rosa delfiner. Men akkurat den dagen var det selvfølgelig fest på stranda, og delfinene bestemte seg for å være festbremser, og rett og slett ikke møte opp. Dårlig butikk. Men vi fikk oss en liten tur rundt i landsbyen, dro til et treverksted, kjøpte is og klatret på en dinosaur. Fikk også prøvd mototaxi, noe jeg har hatt lyst til lenge! Det er rett og slett en motorsykkeltaxi, billigere, artigere og mer risikabelt enn vanlig taxi. Fun fun fun. 

Kirke

Dag 4

Dette var helt klart den varmeste dagen, og vi var ikke akkurat glade for at besøk i en landsby stod på timeplanen. Sola steika, og vi hoppa fra skygge til skygge. Det var en liten landsby med bare 40 innbyggere og med nydelig utsikt utover Rio Negro. De hadde sitt eget fiskeoppdrett støttet av staten, og det så ut som det kom til å falle sammen hvert øyeblikk.

Utedo

Etter lunsj kledde vi på oss langbukser og var klare for junglehike. Nok en gang lokka Vermelho ut en lekker edderkopp fra hiet sitt, vi så på kjempemaur, aper og fugler. Vi lærte hvordan vi kan tenne bål med to batteri og stålull, et triks jeg skal slå til med neste skitur. På bålet grilla vi øyenstikkerlarver og de smakte faktisk ikke så ille. Kunne minne litt om brent puffet ris, hvis du har smakt det.

Etter jungelturen skulle vi på ny prøve å bade med delfinene, siden de ikke dukket opp dagen før. Men først skulle vi plukket opp en amerikansk familie som også skulle være med. Men amerikanerne tok seg den friheten å møte opp en halv time for seint. Jævla amerikanere, tror de eier verden. Og som om ikke dette var nok begynte de å krangle om hvem av dem som hadde ansvaret for å ta med redningsvestene, og som dermed hadde glemt dem. Vi fikk ikke helt klarhet i hvem som vant krangelen, men vi holder en knapp på mannen. Denne dagen så vi faktisk delfinene i det fjerne, men de var ikke så ivrige på nærkontakt. Vedder en tier på at det var hun der amerikaner-dama som skremte dem vekk. 

Dag 5

Hadde vekkerklokka på 04:45, skulle nemlig ut og se på soloppgangen. Det var overskyet, men vi dro ut med båten likevel. Det kunne jo faktisk lette. Eller nei. Det kunne jo begynne å styrtregne i stedet. Så der satt vi, midt utpå elva, langt unna hotellet, og fikk erfare hvordan regnskog heter regnskog. Ble våte helt inn til skjelettet, og det var bare tanken på en kopp varm kakao som fikk meg til å holde ut. Ikke det at jeg hadde noe annet valg enn å holde ut men. 

Heldigvis letta det litt senere, og vi dro på kanotur som de kalte det. Jeg ville heller kalt det en robåt med kanoårer. Det var kjekt, og vi norske fosset forbi alle de andre puddingene.

Etter lunsj måtte vi dessverre vende nesa hjemover, selv om ingen av oss hadde noe lyst til å dra. Var bare så utrolig avslappende og bekymringsfritt å være der ute, uten biler, mobildekning, internett og skolebøker. Kan ikke si at det fristet å komme tilbake til Salvador nei. Men jeg skal ikke klage. Det er sol, vi skal snart på stranda og jeg trives. Men tankene mine  er fremdeles i jungelen. I natt måtte jeg vekke Mia for å spørre om det var en slange under lakenet mitt. Herregud, slapp av menneske.

Off, dette ble et langt innlegg.